Historier for unge gründere (og bekjente som vil lære… )

Espen og vaffeljernet

Det var en gang tre brødre som het Per, Pål og Espen Askeland. De bodde på en liten husmannsplass innerst i fjorden, og hele familien måtte hjelpe til på gården til storbonden. Per og Pål var eldst, og de ertet stadig den litt impulsive lillebroren Espen.

-Du bare fantaserer og får ikke til noen ting, lo de mens de gravde grøfter for storbonden.

Men Espen var alltid i godt humør og fortsatte å fortelle om nye idéer og rare forslag.

-Hva om vi setter oss ned utenfor landhandelen i grenda og selger vafler? foreslo Espen. Så kan vi tjene noen slanter og gi overskuddet til de fattige i bygda?

-Høhø, sa Per og Pål, vi får jobbe her hvor det gir fast lønn, så får du leke med dine saker. Så fortsatte de å grave.

Men Espen ga seg ikke. Han spurte tante Silje om han kunne få låne noen kroner til vaffelrøre og et vaffeljern, og så måtte han jo ha et bord og et par stoler.

-Du kan få låne 1000 kroner, sa tante Silje. Men jeg skal ha 10% rente. Så får du betale tilbake når året er omme.

Espen handlet inn varene og gjorde klar for vaffelsalg ved landhandelen.

– Vil dere være med å selge vafler på lørdag, sa Espen til brødrene.

– Da skal vi ha 200 kroner pr time, og ikke ett øre mindre, sa Per og Pål.

– OK, sa Espen. Vi starter klokka 12. Vær presise!

– Ja, det kan du være sikker på, sa Per og Pål.

Lørdagen kom og Espen satte i gang vaffelpressa. Han hadde kjøpt både stoler og bord, vaffeljern og vaffelrøre. Til sammen hadde han betalt 800 kroner for alt sammen.

Brødrene solgte vafler og pengene fylte opp kassen ved bordet. Da det var slutt på vaffelrøren telte de opp summen: I kassen var det 1600 kroner. Brødrene hadde jobbet i to timer hver og skulle ha til sammen 800 kroner.

– Haha, sa Per, Du har brukt opp alle pengene, og det er ikke noe igjen til deg og de fattige i bygda. Du er like dum og stakkarslig som alltid. Pål stod ved siden av og lo hånlig mens han ristet på hodet.

Men Espen visste råd. Han hadde jo fortsatt 200 kroner igjen av lånet fra tante Silje, og dessuten hadde han fortsatt vaffeljernet og stolene. Hva tror du Espen gjorde da?

Jo, han satte i gang vaffelpressa lørdagen etter og hentet inn Per og Pål til å sitte der og selge vafler.

– Du blir jo bare dummere og dummere, lo brødrene. Men det er greit for oss så lenge du betaler lønna vår.

Salget endte som det gjorde forrige gang, og Espen betalte Per og Pål. De tok imot pengene og gliste:

– Han er ikke mye smart han lillebroren vår? – Men så lenge han betaler så er det greit for oss. Og så lo de mens de ruslet hjem til gården.

Hva tror du Espen gjorde da?

Nå hadde han betalt 800 kroner i lønn til Per og Pål, og 200 kroner i vaffelrøre. Men det var fortsatt 600 kroner igjen i kassa.

Espen gikk i butikken og kjøpte et nytt vaffeljern, og så fikk han tak i et gammelt bord med to ekstra stoler. Han hadde akkurat nok penger igjen til to bøtter med vaffelrøre. Så spurte han de to kusinene Erna og Sylvia i nabo grenda om de også ville selge vafler og gi penger de fattige.

Og slik ble det. Neste lørdag var det også stort marked i grenda, og det var ekstra mange til stede som kjøpte og solgte sine kornsekker, og handlet utstyr til gårdsbruket sitt. Og alle ville ha en matbit da brødrene og kusinene satt ved bordene og solgte vafler.

Da markedet var over og Espen telte opp overskuddet var det over 4000 kroner til sammen i de to kassene. Brødrene og kusinene fikk til sammen 1600 kroner i lønn. Og det var igjen 2400 kroner til Espen.

Hva tror du Espen gjorde da?

Han gikk i butikken og kjøpte 2 nye vaffeljern og to sett til med border og stoler.

Nå kan du jo tenke deg hvordan dette gikk videre? Espen fortsatte å investere overskuddet av salget i nye vaffeljern og stoler, samt så mye vaffelrøre det var mulig å selge i bygda.

Da året var omme kunne Espen gå til tante Silje og betale lånet av 1000 kroner pluss 100 kroner i renter. På julaften arrangerte Espen julemiddag på fattighuset og betalte hele gildet for de gamle som bodde der. I tillegg hadde han jo også etterhvert 12 sett med vaffeljern og stoler med bord på låven. Den lokale velforeningen kjøpte hele samlingen for 10.000 kroner.

Hva tror du Espen gjør i dag?

-Han eier landhandelen i begge grendene innerst i fjorden, mens Per og Pål fortsatt graver grøfter for storbonden. De ler ikke lenger av lillebror Espen.

På utsiden av landhandelen sitter Espens sønn og datter på stoler og med et bord, som de har investert i selv, og selger vafler til inntekt for de fattige i grenda.

Historien om Roberto og Diegos fotballsko

I det fattigste strøket av Buenos Aires i Argentina bodde en liten gutt ved navn Roberto sammen med sin mor. Faren var stukket av, og Roberto og moren hadde lite penger til mat og klær. Moren jobbet som vaskehjelp, og de måtte begge jobbe mye for svært dårlig betaling. Men gutten lærte seg noen triks av sin lærer. Han klarte å spare noen «Peso» av hver lille lønning, og hans lærer forklarte hvordan han skulle investere smart.

På skolen var Diego klassens sterkeste og den som mobbet Roberto hver dag. Diego var også fattig, men han var veldig god til å spille fotball. Noen ganger spilte de om penger. Diego manglet fotballsko, og Roberto foreslo at han kunne kjøpe dette til Diego hvis han fikk halvparten av det som Diego tjente på å vinne fotballkamper. Slik ble de to litt mer venner, og begge tjente penger. Forskjellen var at Diego brukte opp alle pengene på godteri, mens Roberto sparte pengene han tjente. Diego var fornøyd med avtalen, og Roberto spurte om han kunne anbefalte andre å gjøre samme dealen. Roberto sa at Diego skulle få 5 «peso» for hver avtale han kunne gjøre for Roberto.

En dag ville ikke lenger Diego betale Roberto. Han hadde råd til å kjøpe sine egne. Likevel hadde Roberto nå mange andre avtaler som med spillere som han ville ha «lån» av Roberto. Han fikk også sin mor til å gjøre samme type avtaler med sine med-arbeidere i bytte mot vaske utstyr og anbefalinger.

Nå skjønner dere sikkert hvem som kom best ut av dette etter noen år. Diego ble en god fotballspiller, men det var andre som tjente bedre på ordningen. Roberto satte etterhvert flere avtaler i system, og hadde veldig mange som delte sine spillepenger med ham.

Idag er Roberto agent for mange av verdens beste fotballspillere, og tjener det mange dobbelte av Diego. I tillegg eier han halvparten av Agent selskapet og har verdier for mange millioner. Moren eier eget renholdsfirma og har over 500 ansatte.

Robertos sønner spiller fotball, vinner kamper og tjener penger. Noen ganger passer Roberto på at de holder seg litt unna typer som Diego. Noen er gode i fotball mens andre er gode til i økonomisk kløkt. Når du er 40 år er trolig fotball karrieren over. Som investor har du jobb og penger som «jobber for deg» 24 timer i døgnet resten av livet, hvis du passer godt på dem (venner og penger)

Historien om Catarina og den sinte gjesten

Det blåste varmt bortover brygga. Hun hadde flyttet til et sted langt fra sin familie. Det var ikke jobb å få i hjembyen. På den andre siden av landegrensen var det ferie og mange av landets borgere reiste hit for å bo på hyttene sine og slappe av i skjærgården. En venninne hadde tipset om en ledig jobb som servitør – og dette var andre året hun var i sommerjobben. Med litt tilgjort stemme prøvde hun å etterligne den lokale dialekten. -Vær så god, sitt ned. Hva kan jeg hjelpe dere med? Skal det være noe å spise eller drikke? -Kan vi få menyen!!! Ropte en middelaldrende mann som hadde satt seg ned ved et bord med sin kone og tre barn. – Ja, kommer øyeblikk, svarte servitøren. Den sinte mannen gryntet surt, men hans kone smilte da Catarina kom med menyene.

Mannen var sur, og tydelig irritert. Ungene var mellom 4 og 9 år, og ivrig opptatt med å erte hverandre. De pratet og hylte i kor av pur glede trolig fordi de endelig var på sommerferie og hadde helt fri. Jeg skal ha et stort glass med Carlsberg, kona vil ha et glass hvitvin og ungene vil ha Cola, sa han uten å ha spurt dem. Biff, «Well done» til meg og min kone og pølse med pommes frites til ungene. Catarina spurte pent om det skulle være med noe saus?… Ja, Bernaise, sa mannen bryskt. Dette får gå som det går, tenkte den erfarne servitøren og gikk til kjøkkenet for å bestille drikke og mat. Hvor i helvete blir det av drikken? brølte mannen!. -Du har nettop bestilt, det kommer snart, sa Catarina. Hun kunne se at hans kone følte seg litt brydd. Vi er på ferie, sa hun. Det regnet og vi fikk litt vann i teltet i går natt. Huffda, svarte Catarina.

På kjøkkenet jobbet kokkene på spreng, Catarina hvisker til kokken Peer: «V i har en utfordring på bord 13! Kan vi ta det som en prioritet? Vi skal prøve, sa kokken, men listen er lang. Mat !!! Vi har bestilt mat!!! roper mannen ute i restauranten. Catarina skynder seg ut med noe snacks og tegnesaker til barna. Drikken serveres ved bordene og ungene griper til fargeblyantene. Jeg er sulten! maser faren. -Snart ferdig. Hvor kommer dere fra? spør Catarina, mens hun heller i vin til fruen. -Fra Oslo, sier moren. Vi skal være her en uke på campingplassen ved stranden. Ja, der er det fint, sier Catarina. Hun henter en guide med kart ned fra veggen. Det er mye fint å finne på i Skagen sier hun. Mat! brøler mannen. Biff med løk!!! -Snart «well done» sier Catarina. Vil du ha en liten snaps mens du venter? Den er på huset, sier Hun med et spørrende blikk. Mannen beveger leppene nesten til et smil, men mumler videre: «Takk, det skulle nesten bare mangle». -Kan det passe med en liten likør? Er Cointreau noe de kan like Mr … ? Eh… ja, takk. Mitt navn er Hansen, Kenneth Hansen. Kona heter Ester. Men nå er vi sultne! -I øye kroken ser Catharina et par som setter seg ned ved et bord like ved, og hun sier til dem på veien til kjøkkenet: -«Her er en menyen, vi kommer straks». Hun vifter til en annen servitør, som straks går til bordet og tar i mot bestilling.

Det går enda noen minutter og Catarina går til kjøkkenet for å sjekke om maten er klar til bord 13. «Well done» tar tid, sier kokken. Ved bordet til Hansen serverer Catarina pølser og chips til barna. Håper det smaker, smiler Hun. -Biffen kommer hvert øyeblikk Mr. Hansen. Her er et lite glass til herren! sier hun, og blunker til Ester. Biffen serveres og Hansen roer seg litt ned. Det går fem minutter og kokken hører fra kjøkkenet. Den er rød inni!!! Jeg skulle ha «Well done»!!!. -Sier du det? repliserer Catarina og tar tak i tallerkenen til Hansen. Vi legger kjøttet noen minutter til på stekepannen. Catarina tar pletten med på kjøkkenet. Hun ser at kokken Peer er ferdig med en annen biff og spør om den er «VERY Well done». Han kan få denne her, sier Peer. Catharina går til Hansen med den nye porsjonen som attpå til er litt større en den forrige. Oisann, takk .. men jeg hadde jo spist noe av den forrige, sier en litt mer ydmyk Hansen. Men takk likevel.

Konen Ester hjelper barna med bestikket. Så brøler faren igjen: «Kan dere være litt stille? Dere bråker som apekatter!» Catarina parerer: -Vil dere være med til lekerommet? Ungene jubler. Hun viser dem vei til et lite rom med ulike spill og tegnefilm på tv. -Påfyll i glasset, fru Hansen? – Ja takk, sier Esther. Og «herren» vil kanskje også ha et nytt kaldt glass? og en liten snaps til? – Vi har et godt utvalg av desserter! Kaffen spanderer restauranten.

-Hva er planen videre idag da? spør Catarina mens hun serverer drikken og samler samler inn middagstallerknene. – Vi har lyst til å oppleve noe, og kanskje høre litt om byens historie, sier Esther. – Ja, og besøke noen barer og puber, hvis de har det i denne gudsforlatte byen, brummer Mr. Hansen. – Rett over gaten er det turist informasjon med lokale unge guider, smiler Catarina. De har eget opplegg for barna. Og her er et kart over byens utesteder. Dere får rabatt ved de fleste stedene hvis dere nevner mitt navn, sier den erfarne servitøren. Her er noen sjokoladebiter til kaffen.

Under desserten høres det ingen utrop restauranten. Det virker som om Mr. Hansen har funnet roen mens ungene er på lekerommet. Etter en stund går Catarina forbi bordet og spør: Skal det være noe mer, eller vi dere betale? Kort eller kontant? – Du får få litt tips, sier Mr. Hansen noe mildere i stemmen. Vi er en stor gruppe foreldre som er med på fotballcup med ungene. Jeg skal fortelle dem hvor de bør gå hvis de vil ha god service. Takk for oss, sier han og smiler fornøyd til Catharina. Så går de smilende ut av restauranten. Barna leverer hver sin tegning til servitøren som henger dem opp på veggen utenfor lekerommet. Velkommen igjen sier Catarina.

Paret ved siden av stopper en servitør og hvisker til henne mens de peker i retning Catarina: Hvordan klarer hun å holde hodet så kaldt og ikke bli sint? – Servitøren ler og svarer: -Vi har alle typer gjester her, og når de får det de ønsker så blir de så glade. Catarina er dessuten sykepleier i sitt hjemland, og jobber med unge kreftpasienter utenom feriene. Ikke alle vet hvor godt de har det.

I øyekroken ser Catarina to unge menn som er på vei for å legge til båten ved bryggen rett utenfor restauranten. Hun skynder seg å rydde av et bord ved uteserveringen. De to herrene ser at Catarina peker på bordet. De tar en stor slurk av hvert sitt store glass med favoritt drikken. Cathy så oss komme, sa den ene. Ja, hun har øyne i nakken, og dessuten vet hun hva vi vil kjøpe før vi vet det selv, sier den andre. Snart kommer resten av vennene våre.

Hei! Kjell og Bjørn-Rune, smiler servitøren med velprøvet dansk aksent. Tak for sidst!, nesten et helt aar siden …

Ellen og bestefars hentesveis

Alle lo hver gang bestefar tok tak i det lille håret han hadde på hodet og dro den over til den andre siden for å dekke over «Månen» på toppen av hodet, der det ikke lenger grodde hår. Bestefaren bare lo av det og sa han likte at han hadde noe som dekket for den varme solen.

Ellen likte å flette sin søsters hår, og klippet gjerne lillebroren på 5 år som ikke brydde seg så mye om hvordan han så ut på håret. Men bestefar nevnte noen ganger at det var litt skjevt og at hun måtte øver mer. Ellen svarte at hun kanskje kunne få klippe ham? – men bestefar var skeptisk. En gang kjøpte hun en morsom parykk som hun satte på hans hode, og bestefar syntes det var morsomt. Han sa at hvis hun klarte å tjene penger på sin hobby skulle hun få lov å barbere vekk alt håret hans.

Ellens søster var litt flinkere til å klippe. Hun fikk lov å klippe sin onkel, men da trengte hun penger til en mer proff saks, kam, og annet utstyr. Bestefar ville gjerne låne penger til søstrene for utstyr og annet som var nødvendig. Men lillesøster var ikke særlig flink med sparing og kostnader. Ellen var flink i matematikk, og kunne få jobben med å passe på økonomien. Søster fikk mye å gjøre, men likevel ble det mye rot med kvitteringer for reiser og innbetaling for oppdrag. Det var vanskelig å finne riktig pris og betaling for ny hår-fasong, farging, m.m.

Ellen lagde et skjema til søsteren med prisliste og spesifikasjoner. Søstrenes onkelen hadde en liten campingvogn som ble brukt som frisørsalong. Ellen hadde også idéer om hvordan de kunne markedsføre for å få flere kunder. De hang opp plakater på eldresenteret i hjembygda med overskrift : Hentesveis… Vi kommer til deg og klipper utenfor i vår lille campingvogn. Ingen skulle behøve å komme til salongen – men frisøren kunne komme dit folk bodde eller jobbet. Etterhvert ble det flere kunder, og de måtte investere i en ny campingvogn

Bestefar var nøye på at Ellen måtte «Varemerkebeskytte» -et firmanavn slik at ikke andre kunne «stjele» navnet og ideen. – det måtte søkes om patent på ideen og konseptet. Han mente også at «Hentesveis» var for gamle menn, og at de måtte finne på et nytt navn som også inkluderte hårklipp for damer. Ellen foreslo at ordet «Fasong» var et godt navn, og at det rimet på «mobil Frisør salong»

Han forklarte også Ellen om viktigheten av å ha «orden i systemet». De ble enige om å stifte et selskap, hvor Ellen kunne være daglig leder, og Bestefar kunne være styreleder. Han hadde tidligere jobbet i butikk-kjede – men var nå pensjonert. En dag fortalte han Ellen om fordelen med konseptet «Franchise». Frisører kunne få eie sin egen mobile campingvogn og bedrift, og handle utstyr, sjampo og felles kurs og markedsførings tjenester m.m. av dem. De kunne også få hjelp og støtte med økonomistyring og administrasjon. Frisørene behøvde da bare å være flinke ti å klippe hår, og betale 20% av det de tjente til Ellen og bestefar som «leie» av konsept-systemet.

To campingvogner ble til fire, og flere ønsket å være med på avtalen om å drive sin egen «mobil – hårsalong». Ellen og bestefar hadde plutselig veldig mye å gjøre. Noen voksne, eldre frisører hørte om konseptet, og som ønsket å være selvstendige frisører. De kjøpte «bobiler» – som de selv eide, og kunne kjøre fra sted til sted med frisørsalong på hjul.

Tiden gikk og Ellen gikk fortsatt på videregående skole, mens bestefar styrte «butikken». En dag kom bestefar med en «Fasong»-bobil for å hente Ellen på skolen. Hun måtte smile litt da den litt eldre mannen med hentesveis kom ut av bilen med en barbermaskin i hånden.

Han sa: «Gratulerer kjære barnebarn! Du har klart det! – Take it away»

Pawel og olabilen

I den lille byen Sopot i Polen bodde Pawel sammen med sine to søstre samt moren og faren som drev et lite gårdsbruk. Pawel likte godt å se på alle de fine bilene som kjørte forbi på veien utenfor gården. Han drømte om å kunne kjøpe en sportsbil når han ble voksen. Hans far var ganske flink til å snekre, og han lagde en «Olabil» sammen med sønnen Pawel. Med hjul fra en gammel barnevogn, noen planker og et sete fra en slitt hagestol fikk Pawel en fin liten «bil». Han trakk bilen opp på en høyde, og kjørte ned igjen som han skulle vært selveste «Michael Schumacher». Noen nabogutter syntes ideen var god, og fikk Pawels far til å lage en til dem også. Men etterhvert ble det mye mas for Pawels far. Han orket ikke lenger å snekre for Pawels venner, som egentlig ikke var så vennlige mot hans sønn. Han bestemte seg får å lære Pawel å bygge «olabilene» selv. Pawel fikk sine søstre og kamerater til å lete opp gamle barnevogner, planker, skruer og det de trengte for å sette igang «Olabil – business».

Da de hadde bygget noen biler forsøkte de å selge noen til andre gutter i nabolaget. Men ingen hadde råd til å kjøpe til den prisen som kameratgjengen ville ha. Pawel tenkte at «alle vil kjøre», men ingen vil betale? Han fikk gjengen med på å arrangere en konkurranse, der den som kom først ned bakken kunne vinne en ola-bil. For å delta måtte vennenes foreldre betale en liten sum for at deres barn skulle få låne en ola-bil. Guttene lagde en «bane» fra fjell-høyden og til bunnen, og på noen steder nedover hadde de satt opp små bord hvor tilskuerne kunne kjøpe saft og kaker. Prosjektet ble en suksess, og Pawel ble bedt om å sette igang flere «olabil race». En gang i måneden arrangerte gjengen olabil løp, og etterhvert ble det mange som ønsket å være med på showet. En lokal bruktbil-selger fant ut at han kunne betale Pawel for å ha sitt skilt med logo ved målpassering for å få oppmerksomhet rundt sin butikk. Han kunne også være med å sponse produksjon av olabilene, sa han. Pawel lagde en tegning av sin første bil, og leverte til bruktbilselgeren. Pawels far var nøye på at «oppfinnelsen» var hans, og at det ikke skulle lages kopier av ola-bilen uten at Pawel og faren fikk en pengesum for hver olabil som ble laget og solgt.

Etter en stund var det flere foreldre som bygde olabiler til sine barn, og det var ikke lenger behov for å kjøpe av bilselgeren. Men Pawel og kameratene fortsatte å arrangere olabil-løp, og tjente etterhvert mer penger på å selge saft og kaker enn de tjente på å lage biler. Tilsvarende olabil-løp ble arrangert i andre tettsteder rundt Sopot. Pawel ble invitert til å være «rådgiver», og fikk godt betalt. Han fikk også lov til å sette opp boder med salg av saft og kaker ved løypene.

Erfaringen lærte Pawel noe om å forhandle med de som har mye penger og vil kjøpe en «ide». Han har idag sin egen bruktbil butikk, og selger biler i alle størrelser. Men best liker han å kjøre rundt i sin Porsche kabriolet, og tenker på den gangen da de rullet ned fra fjellhøyden på gamle hjul fra barnevogner.

Arne og robåten

Onkelen til Arne var ivrig fisker og inviterte stadig på turer med den store båten. Han hadde også en liten robåt. Arne og broren William lært raskt å ro, og de lærte å manøvrere den lille båten godt rundt fiskebåten.

Familien bodde rett ved et elveleie. På andre siden av elva var selve bysentrumet og resturantene lå tett i tett. Rett ved siden av Arne og William hus ble det bygget en rekke nybygg med mange leiligheter. Beboerene måtte gå et stykke via brua for å komme over til resturantene. Noen beboere spurte Arne om de kunne få sitte på over elva for å slippe å gå via bil-brua som var et stykke unna. De tilbød Arne og broren kr. 10,- pr person for å frakte dem over til resturantene. Etterhvert ville flere være med, og Arne tenkte at han kunne tjene mer penger på å få tak i en større båt. Brødrene fikk lån av sin far til å kjøpe en større båt med plass til 5-6 personer. Om sommeren kunne de tjene ganske mye på sin tjeneste. Så fant politikere og kommunen ut at de skulle lage en gangbru over elven. Da var det ikke like mange oppdrag til guttene. Men litt lenger ute i fjorden var det mange hytter. Arne og William fikk i oppdrag å frakte gjester fra resturantene ut til hyttene. De forsto at de måtte kjøpe en større båt. Etter noen år hadde brødrene spart opp mye penger, og de kjøpte en enda større båt.

Utdanning og andre hobbyer tok etterhvert mer oppmerksomhet. Likevel var interessen stor for båt og turist transport. Faren deres jobbet på en ferge litt lenger ut i fjorden. Guttene forsto at firmaet som faren jobbet for tjente veldig mye penger. Guttene som studerte handel og økonomi fant ut at de kunne låne mye fra banken hvis de kunne vise til inntekter – og enda bedre: store potensielle inntekter ved å sette inn større ferger på denne ruten. Brødrene fikk med seg investorer og la inn et bud på fergeselskapet. Men handelen gikk ikke helt slik de hadde tenkt. Andre investorer med mer kapital og fikk «konsesjonen» og retten til å føre ferger på ruten over fjorden.

Men Arne og William ga ikke opp. Hva annet kan fraktes med båt til og fra lange strekninger tenkte de. Onkelen hadde nettopp fått tilsendt en mengde materialer fra Kina, fraktet med kontainer i store skip. Hvor mye kan man tjene pr. kontainer tenkte guttene? Kanskje det finnes andre som vil være med å investere i et stort skip som kan frakte alt mulig fra andre land til Norge?

Med evnen til å overtale investorer og banker ble de investorer med eierskap i mange skip som seiler hit og dit med varer bestilt via blant annet fra «Amazon» og «Alibaba».

Arne tenker stadig på den gangen han og broren rodde over elva med folk som ville gå på restaurant i byen.

Ali og sykkeltyven

I mange år hadde Ali spart for å kun kjøpe en litt større sykkel, med flere gir og el-motor. Han ønsket også mulighet for å kunne montere et solid bagasjebrett med plass til en kasse hvor han kunne ha treningsbag og diverse utstyr. Nå hadde han penger nok og fikk hentet sin drømmesykkel med lås med på kjøpet.

Gleden ble kort da han to dager etterpå så at låsen på sykkelen var klippet av og sykkelen stjålet. To års hardt arbeid var – borte. Fortvilet kontaktet Ali politiet, henter opp lapper med «sykkel stjålet» – og håpet på svar. Hvorfor ? Hvem er så jævelsk at de må stjele? Ali tenkte at tyven muligens ville prøve å selge sykkelen på nettet. Han satte inn en annonse med teksten «Sykkel ønskes kjøpt» og håpet at tyven kanskje ville ta kontakt. Til sin store overraskelse kom det mange meldinger, men ingen som stemte med hans type sykkel. Likevel var det faktisk mange tilbud på sykler som var både finere og dyrere enn hans type. Senere på kvelden ringte en av de som ønsket å selge. Hun het Linda og lurte på om Ali ville komme med et tilbud på sin sykkel. Ali forklarte saken, og Linda forsto. Hun fortalte at hun ville selge sin sykkel for å kunne kjøpe en tre-hjuls sykkel med kasse foran slik at hun kunne selge pizza for den lokale restauranten til kunder i nabolaget. Ali likte idéen. Siden de ikke bodde så langt fra hverandre forslo han at de kunne spleise på kasse-sykkelen, og så kunne hun levere pizza på kvelden og han kunne levere lunsjmat på dagen.

De ble enige om å møtes. Med skriftlig oppdragsavtale fra lokale restauranter gikk de til banken og fikk lån til en solid sykkel med «varme-kasse» foran. Via Facebook side og delinger fortalte de hvordan kunden kunne bestille mat til seg, mot et påslag for å få levering på døren. De fikk fort mange oppdrag, og etter bare noen uker måtte de få hjelp av venner og bekjente for å kunne levere til alle som ønsket. Overskuddet gikk til å kjøpe flere sykler, og de kunne ansette flere sykkelbud. De startet et firma sammen, lagde merker på både sykler og «uniformen» med logo og telefon nummer. Alle sykler fikk sporingsbrikke i tilfelle tyveri.

På deres websider under fanen «Om» står historien skrevet, hvor Ali også «takker» sykkeltyven. Foruten hendelsen ville han ikke truffet Linda og fått idéen om sykkelbud. Tilfeldigheter kan ofte føre til gode eventyr, og hvis man er åpen og kreativ kan gode forretningsmuligheter oppstå.

Du kan forhåndsbestille boka «Historier for unge gründere» (21 historier) ved å sende sms: «Bizkids» til tlf. 90094995, Pris: kr. 249,-

eller mail: post@kreakids.no , og teksten: Jeg ønsker boken sendt til adresse: ….

Del gjerne med andre ved dele denne linken:

https://kreakids.no/historier

Eller å vise fram denne QR koden: